Svimmelhetens balanse

Du går utenfor. Veien under deg er glatt, snøen uten spor. En følelse av øyne som ser på deg, en kropp skjult bak det forvirrende bildet av skog som vokser uhemmet. En lyd for å markere deg, et klapp, kanskje, eller du snakker til deg selv og til dem. Hvit aske fra den som holdt solen fra stueveggen dagen før, vektløst regn du kanskje ikke ser igjen før til våren. Stillheten etter et snøfall som dette er tung. Du tenker på døden igjen, flukt. Du har glemt hvor du står fastlenket, du har sluttet å bry deg. Like nedenfor stien der borte, i skyttergraven, du går forbi hver dag, går forbi deg selv. I så mange år har du ønsket å komme deg løs, men så glemmer du det. Du glemmer det helt, det hemmelige stedet, også går du forbi og tilbake til byen. Stillheten er virkelig døvende. Nå spretter ikke lyden av en pistol som blir avfyrt. Det ville vært så enkelt, virkelig; å dø uten ekko.